Som vanlig innen fiberoptikken trengs det en lyskilde i den ene enden og en sensor i den andre. I de fleste tilfeller benyttes det SFP-er, som er kompakte, pluggbare optiske moduler. Hver SFP har både sender og mottaker innebygget. SFP moduler for CWDM er mer nøyaktige enn standard SFP moduler, da de må sende innenfor et smalere område.
Signalet fra hver SFP blir så sendt gjennom et filter, også kalt en multiplekser. På filteret er det egne innganger for hver bølgelengde og filteret fungerer slik at kun de aktuelle bølgelengdene kommer inn på hver av inngangene. Så legges alle signalene sammen og sendes ut av filteret på en enkelt fiber. Som ellers i fiberoptikken er det vanlig å bruke et fiberpar, hvor signalet går frem i den ene og tilbake i den andre fiberen. Men CWDM kan også brukes slik at man sender og mottar på annenhver kanal og kan slik sett overføre opp til 9 kanaler på en enkelt fiber.
I den andre enden av strekket trenger man igjen et filter for å skille de forskjellige kanalene fra hverandre. Dette er i praksis akkurat den samme komponenten som la kanalene sammen, men når de skilles fra hverandre kalles denne for en demultiplekser. Stort sett benyttes det fiberpaneler eller moduler, som inneholder både multiplekser og demultiplekser i en ferdig løsning for toveis kommunikasjon. Filteret sender så signalet videre til hver enkelt SFP, som sitter montert i det aktuelle nettverksutstyret.
Bortsett fra SFP-ene, er alle komponentene i et CWDM-system passive, de trenger altså ikke strøm. Derfor leveres CWDM-filtrene både i 19’’ panel, modulære panel, DIN-bokser, eller som løse komponenter.